In the loop

Unni Helgevold (45) has a varied workday. Both as a receptionist at Ølen Betong and as a farmer in Sandeid.

Publisert: 24.10.2017

Text below is not translated and therefore in original language. Click here to have it translated in Google Translate

Unni Helgevold (46) har en variert arbeidshverdag. Både som resepsjonist i Ølen Betong, og som bonde i Sandeid. 

Publisert: 25.08.2017

Unni er som regel den første du møter hos Ølen Betong, hun tar telefonen og hun er ansiktet som møter besøkende og ansatte som kommer innom resepsjonen. Her har Unni full kontroll over det meste, og en travel hverdag med mange ulike oppgaver. Telefonen ringer ofte, og som regel er det mange innom i døren med spørsmål og utfordringer som hun gjerne er med på å løse. 

- Jeg startet med å hjelpe til i ferdigbetongavdelingen, og etter hvert ble det jobbing med lønn og diverse andre kontoroppgaver. Mye av dette har jeg fått med meg inn i resepsjonsjobben, forteller Unni som nå jobber på det ellevte året i bedriften. 

- Det er kjekt med stadig nye utfordringer, jeg liker ikke å si nei til noe før jeg har prøvd. 

Unnis arbeidsdager og arbeidsoppgaver er mange og varierte. I dag har hun ansvar for all transport av betongvarer østover med eksterne transportører, hun klargjør for fakturering for all kjøring fra egne kranbiler, og er med på lønnsarbeidet for rundt 120 sjåfører. Unni ordner med bestilling av ID-kort til alle ansatte som opererer på byggeplasser, gir tilganger til porter og dører på bedriftens egne lokasjoner, bestiller arbeidsklær og ordner med pakker og post inn og ut. Og ikke minst så har hun full kontroll over hvem i bedriften som er opptatt, eller tilgjengelige for spørsmål og samtaler. 

- Det har vært en enorm utvikling gjennom disse årene jeg har jobbet her. Ølen Betong har kjøpt opp mange selskaper, og det har blitt mange ansatte å holde styr på etter hvert. Hun kan ikke få fullrost arbeidsmiljøet og bedriften godt nok. 

- Det er en veldig flott gjeng som jobber her, det er viktig at vi har det kjekt på jobb. Mange har jobbet her veldig lenge, det har nok helt sikkert mye med trivsel å gjøre. Ølen Betong er en viktig arbeidsplass i regionen, mange har jobbene sin her, og det er ganske mange som pendler til Ølensvåg for jobben. 

På kontoret henger det bilde av de tre døtrene. De to yngste på 17 og 18 år bor fremdeles hjemme i Sandeid, mens eldstejenta er blitt 22 år og har etablert seg med en liten familie i bygda. 

- Det var veldig kjekt og spesielt å bli mormor, det er stas. Og ikke minst er det kjekt at de bor så tett på oss. Unni kommer fra en ekte betongfamilie. Mens mannen Magnar Helgevold har kjørt fast i mange år for Ølen Betong, har også jentene trøtt til. De har nå hatt ekstrajobb som vaskehjelp i fem år ved avdelingen i Sandeid. Nå er mannen heltidsbonde, og kjører bare sporadisk. Familien driver med smågris, ammekyr og melkeproduksjon. Unni er levende opptatt av å stimulere til et landbruksmiljø i vekst, hun brenner for å styrke produksjonen av norsk, rein mat. 

- Jeg brenner for et landbruk i hele landet. Det må være et landbruk som gir oss trygg kvalitetsmat, åpent landskap og levende bygder, slår hun fast og viser oss rundt på gården i Sandeid. 

- Trygg, norsk kvalitetsmat kommer ikke av seg selv. Vi her i landet er flinke til å ha lav medisinbruk og god dyre- og plantehelse. Vi er også opptatt av å ha en flott natur rundt oss, da må vi satse på bonden som rydder landskapet. Og det er like viktig å beholde de små og mellomstore gårdene, som de store, slår den ivrige bonden fast. 

Hjemme i Sandeid er arbeidsdagen på kontoret over. Døtrene og mannen har funnet fram restemiddag med pastasalat. Ute i en luftegård står den største kjendisen på gården, nemlig grisen Balto. Etter mange år der jentene har ønsket sin egen gris å passe på, lot Unni og Magnar ønsket bli oppfylt tidligere i år. Balto fikk et langt mer eksklusivt liv enn de jevnaldrende grisungene. 

- Vi måtte gjøre det nå før jentene flytter ut, sier Unni og ler av Balto, som springer rundt henne og jentene i luftegården. 

Han er bare fire måneder, men har rukket å bli glad i både mat og oppmerksomhet. I tillegg har han lært seg å bjeffe som en hund, etter to måneder inne i stua og mange timer sammen med hunden Wilma. På gården har familien omtrent 60 storfe, de leverer 1700 smågris i året og har en melkekvote på 115.000 liter. Skal hun og familien slappe av og finne roen tar de en tur med bobilen. Gjerne til et sted hvor de kan gå flotte fjellturer eller på ski. 

- Skal vi ha helt fri, må vi reise vekk. Det er alltid noe som skal gjøres hjemme. Det er viktig med de små pustehullene i hverdagen, for det ligger mye arbeid bak det å være bonde. Vi er ekstra heldige som har gode avløsere i svigerforeldre mine, de er spreke og flinke til å stille opp, slår Unni fast, og tar oss med på kjøretur til et beite med ungdyr. 

De er ikke seine om å finne veien ned til matfatet når matmor roper. - De pleier nå alltid å henge ved grinda når jeg kommer, men se der. Der kommer de, sier Unni og ler godt av de som gjerne skulle hatt en smaksprøve fra bøtta før andre slipper til. 

- Jeg føler meg ekstra heldig som har så varierte arbeidshverdager, at jeg får jobbe med både mennesker og dyr, mener hun.